På’n igjen
Hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor, hvorfor leser jeg
dette? Carola, stakkar, var fångad av en stormvind. Det var sikkert ille nok.
Men sangen gikk i hvert fall over etter noen minutter. Jeg har det mye verre:
Jeg er fanget i en serie. Vi er på to og tyvende bindet, og ingen slutt i
sikte.
Det begynte så bra: Et menneskelig koloniseringsskip
på avveie kommer til en planet bebodd av en ærekjær og sivilisert rase med
ganske utviklet teknologi, men likevel klart underlegen menneskenes. Etter
diverse stridigheter får menneskene tildelt en stor øy der de kan leve i fred.
Men de to rasene som nå deler planeten utvikler seg likevel ikke upåvirket av
hverandre. Som en del av fredsslutningen skal menneskene gradvis gi vertene
tilgang på sin teknologi, og dette skaper store forandringer og spenninger hos
dem.
All kontakt mellom rasene foregår gjennom ett eneste
menneske, en «oversetter» som forsøker å tilegne seg vertenes språk og kultur så godt han
kan slik at rasene skal forstå hverandre bedre.
I begynnelsen av serien blir denne personen brått
kastet uti dramatiske og livsfarlige hendelser som belyser politikk, psykologi
og kultur hos de fremmede. Snart blir han en skattet medarbeider for noen av
lederne blant dem, og det er kanskje her problemet med serien viser seg.
Etterhvert som bindene går og vi blir mer kjent med den innfødte rasen, blir mye av spenningen og nysgjerrigheten borte. Kun politiske intriger
og action-scener står igjen.
Bøkene følger stort sett samme mønster: Først side opp og
side ned med hovedpersonens grubling over alle mulige og umulige ting som
kanskje kan skje og hvordan ulike personer og politiske fraksjoner kanskje
eller kanskje ikke vil reagere. Samt hva herskerens uregjerlige bestemor pønsker
på denne gang. Deretter action, som oftest blodig, som løser eller iblant bidrar til et større eller
mindre problem.
Og så er vi over i neste bind, der det hele gjentar
seg. Gjerne et par dager senere, for tiden mellom handlingen i bindene er
merkbart kortere enn det tar å skrive dem.
Det finnes selvsagt unntak. Det overordnede
historieløpet gjennom bøkene virker tross alt ganske gjennomtenkt, og vi får
noen bind med spenninger blant menneskene, besøk hos og fra virkelige aliens og
en viss utvikling av noen av personene. Men som oftest kverner fortellingen
videre i samme dur.
Cherryh, som jo har passert de 80, har nå fått seg en medforfatter.
Det lover ikke nødvendigvis godt. For med måten hun har lagt opp serien hittil,
er det ikke noe i selve fortellingen som er til hinder for at den kan fortsette
i all evighet, dag etter dag og uke etter uke. Jeg får forsøke igjen: Kanskje på tide å gi seg?
C. J. Cherryh & Jane S. Fancher:
Defiance (Foreigner-serien bok 22)
2023
ra 1/2024